Side:E Bøgh Digte 1860.djvu/156

Denne side er blevet korrekturlæst

134

Saadan kan det gaae.

„Saadan kan det gaae!“




Ak, Frøken, hvor dog Tiden
kan fare sælsomt frem!
Det er kun fem Aar siden,
jeg rejste fra mit Hjem —
da leged De med Dukker
og hed endnu den Smaa —
De gik med Mammelukker
og Spencer paa.
Nu møder mig i Hjemmet
en Dame fiin og fremmed,
sin Barndoms bedste Ven
hun kjender knap igjen.

Ja dengang var vi Venner —
da fik jeg Skjænd — ak ja!
De spæde, hvide Hænder
gav mig saagar Dada.
Jeg husker jo saa godt, at
vi hed det unge Par —
jeg troer endog saa smaat, at
vi Kjærester var —